Skituren fra hytta på Grunnåsen til Hygga var ikke lang. Det var ikke mange kilometerne. Jeg var aldri noe skifantom, men å gå til Hygga og få en kopp kakao det gikk an.

På Hygga hadde de det vesle ekstra vi trengte for å komme oss gjennom påsken. En mjølkeliter og en 12-pakning med egg. Dom hadde kaffe på kanne og vaffel med brunost. Solo på småflasker og elghode på veggen. Og så hadde de en eksotisk ting som jeg aldri så andre steder. På Hygga var det jukeboks.

Med det samme du rundet hjørnet opp trappa i kafeteriaen på Hygga sto den. En sølvgrå Rock-Ola med hvite og røde knapper. Full med singelplater. Gjennom glassvinduet midt i boksen kunne du se åssen den hvite plastarmen med stiften på sank ned på singelplata hvis du puttet på to kroner. I fire rekker øverst på boksen satt det klistrelapper med navnet på artisten og navnet på låtene på plata. A-sida og B-sida.

Lyden av to kronestykker som raser ned i myntboksen i en jukeboks er lyden av at det er noe bra på gang. Den metalliske, varme lyden av mynt mot mynt. Rumling fra platemekanismen i boksen. Litt skurring fra de tre ytterste kantene på singelplata. Transportetappen før musikken begynner.

Guttefingra mine fant fram til A-11. Jeg hadde samlet opp et lite lager med mynter. Og på Hygga ble pengene omsatt i opplevelser foran boksen med plater i. A-11. Der satt Bruce Springsteens The River. I come from down in the valley.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt den sangen etter det, men den har aldri, aldri hørtes så bra ut som i den jukeboksen oppå Ljøsheim.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00