Jeg er et voksent menneske, det burde være innafor normal rekkevidde å kunne ta lokket av en boks med makrell i tomat.

Dette fikser du, sa jeg til meg sjøl og prøvde på Olympiatopp-vis å framkalle mentale bilder av at det gikk glatt og prikkfritt – men skjønte fort at den erfaringen hadde jeg ikke. Jeg kan ikke huske å ha åpnet en sånn boks uten kjøkkenkatastrofale følger.

Jeg veit det er gammalt nytt. Det er i årevis skrevet spaltemeter med frustrerte kommentarer, ironiske betraktninger og irriterte innlegg om den håpløse makrellboksen. Folk har satt månelandingen i ’69 opp mot de teknologiske mulighetene for å få en påleggsemballasje som ikke tar livsgleden ut av frokosten.

I de tusen hjem spruter likevel tomatblandet fiskeolje daglig ut over alt i sin nærhet, uansett hvor fintfølende man er når lokket skal av.

LES OGSÅ: Jeg har det på tunga ...

Jeg spiser det ikke sjøl. Etter sigende elsket jeg det da jeg var liten, men det har jeg ingen minner av. Fortrengt? Kanskje jeg instinktivt skjønte at den emballasjen må jeg holde meg unna.

Selvfølgelig veit jeg at det er det sunneste som finnes på norske kjøkkenbord. Derfor er jeg positivt innstilt når poden vil ha det i matpakka.

Så klart, sier jeg serviceinnstilt og klarer relativt kontrollert å åpne lokket. Men derfra går det rett åt skogen. For å forlate en halvspist boks i kjøleskapet, med metallokket halvveis rullet opp – det er av åpenbare miljøgrunner ikke aktuelt.

Nei, lokket må helt av. Så få jeg heller ta ringvirkningene; rundvask på kjøkkenet (sprutsonen får en ny betydning), legge både skjorta og beltet rett i vaskemaskinen, og skrubbe hendene med Jif.

Mens unga lærer et par nye banneord.

Les også
Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00