Unga har plutselig blitt så store at det ikke lenger automatisk handler om pannekaker eller kjøttboller og ketsjup når det kommer til middagsvalg. Det begynner liksom å bli noe vits i å gå ut og spise. Tida er forbi da vi rutinemessig bestilte et glass med bare isbiter i for at poden skulle ha noe å knaske på – og leke med – før maten kom på bordet. Vi har lagt bak oss episoder som da gutten tok til tårene fordi han fikk servert pastarør på tallerkenen når det i menyen vitterlig hadde stått «makaroni».

Horisonten er utvidet, smaksløkene utfordret og utviklet – til foreldrenes glede. Klart 11-åringen lar seg smigre og vokser et par centimeter ekstra når kelneren måler ham opp og ned og konkluderer galant at «men den herremannen der skal vel ikke ha noen barnemeny?». Nei, lillebror er faktisk ikke så liten lenger.

Dermed velges det plutselig blant vårruller og fiskesupper, ovnsbakt kveite, lammekoteletter og oksekjaker. Det nikkes anerkjennende til mozzarella med basilikum og tomat og smattes fornøyd over skinkesteika. Og vi var kommet fram til desserten: Panna cotta servert med pasjonsfrukt. Eller?

For da startet nemlig debatten i familien. – Å, dette er personsfrukt! sa 11-åringen, som nettopp hadde fått servert mer og mindre eksotiske varer på skolen og var nyutdannet på området. Nesten. – Pasjon, ikke person, korrigerte storebroren lakonisk (snart 14). – Strengt tatt kunne det hett porsjonsfrukt, mente Mannen, som for å megle mellom brødrene. – Kanskje det er frukt for dem som går av med pensjon! foreslo 11-åringen – i siget nå, når det var snakk om ordspill.

Og jeg ødela ikke samtalen med å avsløre at det vi hadde foran oss var physalis.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00