Mobilen viste 34 prosent batteri, men plutselig var den stein dau. 0 prosent – helt uten forvarsel. Ikke et livstegn.
I enden av blindvegen var jeg nå fullstendig avskåret. Arbeiderne på motorvegen hadde tatt lunsj, så nå var det også total stillhet fra anleggsområdet. Jeg kunne høre ei barnål falle i den våte snøen.
Men så skjedde det:
Nede ved bommen, 150 meter unna, sto plutselig en pickup med lyskastere på taket. Lav brumming. En kar i kamoklær trasket i min retning; det virket som om han lette etter noe. Eller noen.
På dette tidspunktet var jeg godt skjult bak ei furu, og der tenkte jeg at det var best å bli til situasjonen var avklart. Mannen virket utålmodig. Han snuste rundt mellom sporene før han marsjerte tilbake. Var faren over …?
Tvert imot: Det dukket opp enda en pickup – med enda større lyskastere. Sjåføren ga bånn gass, vrengte ut i skogen og forbi bommen. Full fart mot meg.
Fra skjulestedet kunne jeg se at sjåføren hadde våpen. Og presenninger – store nok til å skjule enhver død skrott.
Fantasien løp løpsk. Skulle jeg virkelig ende mine dager her – på en skogsbilveg i Løten? Det kunne jo være vanlig jakt, men det hadde ikke hjulpet: Kalvbeint så jeg ut som en liten elg der jeg sto og skalv.
Nå har jeg aldri vært noen rype, men gudene vet hva en nærsynt jeger kan finne på å skyte på i skumringen.
Da jeg trodde det ikke kunne bli verre, så hørte jeg bjeffing. Tror du søren meg ikke det kom en hund glefsende gjennom skogen! Jeg hoppet opp på nærmeste stubbe og klamret meg fast helt til pelsdotten med refleksvest og antenne hadde forduftet.
Bilene rygget. Brummingen forsvant i det fjerne. Takk og lov! Jeg lette etter hull i kroppen, men fant bare de vanlige. Jeg hadde overlevd og kunne reise hjem.
Puh!
«Det må være moro å ha så livlig fantasi», sier folk når jeg forteller om sånt.
De aner åpenbart ikke hva de prater om.
LES OGSÅ: Her finner du flere skarpladde God Dag-spalter fulle av krutt og nerver