Derfor er det nå ganske ironisk at jeg må passe meg for å ikke bli en av disse selv.

Den siste uka har arbeidstiden min vært fra klokken seks hver morgen. Det er TIDLIG!

På forhånd var jeg sikker på at jeg kom til å bli en vandrende landmine, så gretten og fæl at ingen måtte komme nærmere enn 200 meter før jeg hadde fått i meg minst fem kopper kaffe.

Men hva har skjedd? Jo, jeg har begynt å legge meg klokken 21 (!). Når alarmen begynner å mase 05:17, da spretter jeg opp – blid som ei lerke.

Munter og plystrende fikser jeg frokost før jeg storkoser meg på jobb – mutters alene i et par timer før resten av verden kommer krypende ut av drømmeland.

Alle meldinger som tikker inn på telefonen etter klokken 21 blir nå besvart halv seks neste dag.

«GOD MORGEN!! :-D», skrev jeg til en kvinnelig bekjent. Hun ble selvsagt livredd og trodde det hadde klikket for meg.

Ja, også ble hun sinna fordi det pep i telefonen mens hun sov. Det er strengt tatt ikke mitt problem.

Når de første kollegene kommer ved åttetiden, da er jeg allerede så godt i gang at jeg nærmer meg lunsj.

«Hei, hei!», kvitrer jeg smørblidt.

I retur får jeg skeptiske blikk som antyder at jeg snarest burde hentes av menn i hvite frakker.

Folk er rett og slett ikke vant til at jeg er så blid. Og blide folk, det er jo unektelig veldig irriterende.

Men, er det er for godt til å være sant, så er det gjerne dét: I går, da alarmen ulte kvart over fem, da var jeg tilbake i god, gammel modus: Gretten, blind, snørrete, tverr, sur og fæl.

Jeg bjeffet morskt til den første kollegaen, men hun smilte bare vennlig:

«Det er så godt å ha deg tilbake!»

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00