Er det for seint å komme med nyttårsforsetter? Jeg skal begynne et annet liv, nemlig. Foreta et temposkifte. Gire ned. Jeg skal slutte å løpe, slutte å se på klokka, slutte å regne på hvor fort jeg må gjøre ditt for å rekke datt. Jeg skal stille mitt indre urverk fra allegro, inn i ritardando og over til andante.

Er det mulig, tror du? Å tvinge genene sine? Tøyle rastløsheten? Det strider mot min utålmodige personlighet å gjøre ting sakte. Jeg går presto! Er rask i vendinga, kjapp til å få unna både det ene og det andre (sett bort fra den tida som går med til å utsette og grue seg). Men jeg snakker ikke om «å, stakkars travle meg her i tidsklemma». Det demrer bare for meg at livsstilen grenser mot stress. At jeg balanserer på den tynne linja mellom effektiv og masete. Når tipper det fra tidsbesparende til hektisk?

Det er mulig dette er en form for førtiårskrise, men erkjennelsen er at det faktisk er ganske få ting som egentlig haster. Familien klarer seg uten meg, unga skjærer brødskivene sjøl, kommer seg til og fra skolen, pakker gymbager og drar på trening. Uten at jeg trenger å løpe hjem fra jobb for å hjelpe dem – i alle fall ikke de dagene det ikke er min tur i kjøreturnusen.

Og det er det jeg nå skal bli flink til; å skille mellom når det trengs og når det ikke er strengt nødvendig å ha pila stående på prestissimo. For jeg beundrer dem som har ei annen innebygd hastighet enn meg. Dem som har medfødt ro og bare er. Adagio.

Så fra nå av skal jeg bevege meg behersket og rolig. Jeg skal slutte å planlegge raskeste veg fra a til b og kutte alle hjørner. Hvis dette lykkes, kommer du til å se meg skride harmonisk bortover i landskapet, i stedet for å strene.

Jeg starter nå. Klar, ferdig – gå!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00