Jeg hadde snørt på meg joggeskogene, og hadde et godt driv gjennom Fururberget. Det var meg og trærne og beina føltes lettere enn på lenge.

Pulsen var stabil; høy, men ikke så høy at syra tok meg. Grunnen til at jeg visste det såpass nøyaktig, var at jeg kunne se min egen puls lyse på klokka på venstre hånd.

Hvis du ikke har skjønt det selv er pulsklokke selve essensen av en 40-årskrise. En del av denne krisen innebærer også en app som jeg forer mine treningsøkter med.

Det som er greia med denne appen er at de som følger deg, også har anledning til å følge dine treningsøkter. Det medfører at man ikke ønsker å framstille seg selv i dårligere lys enn hva som virkelig er tilfelle. Det betyr igjen at man stopper klokka dersom man av ulike grunner må stanse treningsaktiviteten. Man lar da ikke klokka gå og ødelegge en god gjennomsnittstid hvis man må stoppe for å knytte skoa, eller påtreffer en gammel kjenning som man tar en to minutters prat med.

Men det var altså på denne turen jeg oppdaget at dette hadde gått ALT for langt.

I Furuberget var jeg gått inn i en temmelig kraftig nedoverbakke med røtter og steiner som underlag. Da er det kanskje mindre lurt å se på klokka for å se på puls og fart, men det var nå dette jeg gjorde. Og da gikk det som det gikk:

Overtråkket kom, deretter smertene og deretter fallet. Og mens jeg rullet rundt i smerte der oppe i skogen tok jeg meg selv i noe litt sykt: Jeg stoppa klokka.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00