Det øves. I sakte tempo, konsentrert. Innbitt. Det terpes, om enn noe stakkato, med overraskende tålmodighet. Om igjen og om igjen. Og igjen. Helt fra start hver gang. Det skal han ha, 12-åringen, han gir seg ikke så lett.

Likevel kan vi nok slå fast at vi ikke har fostret noen Wolfgang Amadeus, Mannen og jeg.

Ikke at vi har verken ønsket eller prøvd, heller. Tvert imot, gutta har hatt lite press på det musikalske. Ingen er tvunget til pianotimer, ingen har ønsket seg til kulturskolen. Til tross for at det er diverse instrumenter i huset, har gutta så langt ikke viet seg hengivent til noteark eller besifring. Dessverre, synes vi foreldre, som samtidig mener lysten bør komme først.

Og ånden har vist seg å plutselig kunne komme over begge to. I disse dager går det derfor vekselvis i «Gubba noa» og «Axel Foley theme» fra «Beverly Hills cop» på piano for yngstemann, og Metallica-riff på gitar for tenåringen. Han begynner dessuten å få en anstendig digital låtproduksjon på Mac’en.

Innimellom tutes det også i trompet og blåses i munnspill, men inntil videre er det lite som tyder på at noen av dem vil komme til å krysse av for Yrke: musiker.

Ivrig etter å legge til rette og bygge oppunder spirer av lyst, følger jeg min egen mors pedagogiske tilnærming om å aldri lukke døra når unga spiller, for man skal ikke gi inntrykk av/innrømme at det er fælt å høre på når de øver. I tillegg fant jeg fram pianolærebøkene mine fra 1983 og satte dem foran poden på pianokrakken.

La oss håpe han ikke oppdager bakerste side, der jeg som desillusjonert tiåring ga meg sjøl en bitter diplom for aldri å ha fullført.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00