Tenk deg en god sommerkveld på fjellet. Du har trukket tre fine fjellørreter, tent bål og funnet fram stekepanna. Om litt følger et herlig fiskemåltid. Men vent nå litt! Er ikke noe du har glemt? Du må først ta fram mobilen og skanne ansiktet til fiskene. Og resultatet må du sende inn til fiskemanntallet for å få fiskene registrert som døde. En fullstendig urealistisk situasjon? Langt ifra.

For nå leser vi at forskere tumler med ideer om at det skal gå an å få til en ansiktsgjenkjenning av fisk, for å kunne kjenne en fisk igjen fra en annen. Det skal settes ut kameraer i områder der det lever fisk. Bilder fra disse kameraene blir så sendt til antenner og matet inn i datamaskiner og tolket av avanserte algoritmer. Men hvorfor det, da?

For forskere er det iblant nødvendig å kunne telle antall fisker som beveger seg i et område. Men det er et stort problem som gjør en slik telling usikker. Det er ikke mulig å kunne slå fast om en kanskje har telt den samme fisken flere ganger. Nå vil en altså kunne slå fast at makrellen Per Hansen fra Høgsfjorden i Rogaland har passert telleapparatene tre ganger eller om laksen Line Jensen fra Trøndelag har tatt seg en utflukt og blitt registrert på steder hun ikke burde vært.

Dette skal gi nye muligheter for forskerne, som slipper å plage fisken med å bli tatt opp, merket og satt ut igjen. Nå kan man bare bruke manntallet for å registrere hvor hver enkelt fisk til enhver tid befinner seg.

Men tilbake til den fine sommerkvelden på fjellet. Kanskje slår du en mygg eller femti mens du rapporterer inn de døde fiskene. Og du undrer deg litt over hvor mange mygg det egentlig finnes i verden. Kanskje blir det snart mulig å svare på det også. Går det an å skanne fiskene i vannet, burde det vel også gå an å skanne myggene i lufta. Men vil det finnes nok navn til alle? For vi må vel spare igjen noen navn også til når knotten skal få sitt eget manntall.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00