Jeg hadde Apache-sykkel. Med firkantet speedometer og rau nål inni. Det ble kjøpt som ekstrautstyr hos Skar sport i Moelv, og montert på framhjulet for nitid kontroll på hastigheten. Gud velsigne sykkelfabrikanten Øgland i vest, som laget sykler som fikk fantasien til å spinne av gårde hos oss gutta.

Jeg hadde et ekstra gjevt klistremerke på bakskjermen. Det sto Harley-Davidson i eplerøde bokstaver på sølv bunn. Sånn sølv som så ut som blankslipt metall, jeg tror det var et mildt skinn i det. Jeg husker ikke hvordan jeg fikk tak i det merket, men det var det kuleste klistremerket man kunne ha på bakskjermen da man var ni år og fortsatt mange år unna å kjøre ekte motorsykkel.

Vi pleide å gå i klesbutikkene og spørre etter klistremerker. På pulten på gutterommet mitt var alt fra Levis til International Harvester traktorer representert. De rette klistremerkene var hardvaluta, og vi bytta merker med hverandre. Mine interesser gikk stort sett i retning av ting som hadde motor og dura. Iblant snek det seg en fremmed fugl inn i samlingen, og den fant fort et nytt hjem i bytte mot noe bedre.

Hvor ble det av klistremerkene? Har unga helt sluttet å be om klistremerker i butikkene? Det har de sikkert, det blir mindre limsøl med en app. Men de er vanskeligere å bytte. Bytter kidsa noe lenger? Eller sitter de bare og sturer ned i den hersens telefonen?

Jeg savner klistremerkene. Nå har jeg tatt’n helt ut og laget mine egne. Fikk de akkurat slik jeg ville. De ble veldig kule, og jeg slapp å gå i butikken for å be om dem.

Det var bare å bestille via en app.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00