Jeg er en av dem.

De som følger koreografien og rytmen i hverdagens oppsetning dag ut og dag inn.

Tikk-takk.

De som gjennomfører en egenkoreografert morgendans på perrongen, der de flytter seg sidelengs, fram og tilbake med et vuggende ganglag, ment for å lokke blodet ut i halvnumne tær. Scenen fylles med skarpt, hvitt lys. Frostrøyk, iblandet damp fra kaffekoppene, sender et tynt slør opp mot den mørke morgenhimmelen.

Tikk-takk.

De som plasserer seg strategisk, slik at vegen ut av hver enkelt endestasjon blir kortest mulig, at sortien ut i den bleke morgenen blir mest mulig effektiv.

De som vet at en forsinkelse fra første akt gjør oppsetningen sårbar, vil forskyve alt, stikke kjepper i hjulene for all regi.

De som småløper etter bussen, fikler med sykkellåsen og febrilsk leter etter en ledig lomme på en kaotisk parkeringsplass, som lever farlig i byutviklingens tid.

Dunk-dunk, dunk-dunk.

Inspisienten mangler, kostyme- og sminkeavdelingen har takket av. Likevel; scenen må fylles, sceneteppet falle. Atter en gang.

Vognene suser idet de sakker farten. Mengden er i bevegelse, aktørene stiller opp ved den gule linjen. Klar, ferdig, gå. Sidelengs, fram, tilbake.

Tikk-takk.

Seter knirker svakt. Toget freser. Det gikk denne gangen også.

Første akt er godt i gang. Nå gjelder det å holde ut til den andre. Og håpe at toget følger samme regi.

Tikk-takk.

LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter – både med og uten tidsnød og faste rutiner

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00