I åtte uker var vi uatskillelige. Det var to vesen som smeltet sammen til ett. I alle fall: de sa at det var ønskelig om det ble slik. Så jeg satte alltid hennes velvære foran min egen, og ga den beste pleie. Store deler av døgnet holdt jeg rundt henne, og vi var aldri mer enn centimeter fra hverandre. I begynnelsen var omfavnelsene skjelvende: etter hvert ble de stødige og lune.

For vi ble brått kastet på hverandre, en kald morgen i oktober. Mens de første snøfjonene for året dalte ned, ble vi presentert. Det var ikke vi som bestemte at det ble oss, men med nervøse og blyge blikk, aksepterte vi skjebnen. Lite visste vi da at dette skulle ende i het elskov, men vi visste at det ikke var for evig.

Hun var oppe i årene, men pent brukt. Noen riper her og der, men fortsatt glød. Lang og slank var hun, men med en enorm kraft. Det var mange som henne, samtidig var hun den som var din.

En hustrig og mørk kveld i november ble vi kjent med navn. Hun het Madde, eller, det var i hvert fall det jeg kalte henne. Den påfølgende natten fikk vi ordre om å tilbringe sammen, i sengen. Slik skulle vi knytte bånd. Protester var utelukket: det ble en trang og ukomfortabel elskov. Senga var liten og Madde var hard i kantene.

Jeg lurer på hva hun gjør i dag? Husker hun natten hvor vi satt alene og så på klare stjerner, nede i et dypt snøhull dekket med granbar? Husker hun da vi vasset i metervis av snø i flere dager, uten verken ski eller truger, og suttet på isbiter for å slokke tørsten?

Så var det over. Like raskt som vi møttes, ble vi skilt. Jeg ble sendt videre, og fikk en ny å holde rundt. Tilbake på rekruttskolen, fikk AG3-en som i noen uker het Madde, et nytt navn.

Les også
Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00