Sideregnet slår inn gjennom glidelås og søm, og sur vind kiler på nesa. Ufrivillig rykker det i den høyre neven, den som gjennom de mørke månedene brukes til å løfte ved inn i ovnen.

Men det er bare august, og mannen tenker det ennå er i tidligste laget å fyre opp i Jøtulen, stable den kvapsete kroppen under et pledd og tilberede en kopp Earl Grey med en liten skvett melk. Han synes ikke det er lenge siden han tenkte: «Nå er det lenge til jeg skal sitte her og fyre».

Mannen retter på hetta, og undres på hvor sommeren ble av. Han betrakter sin bleike fasade i en bildør, samtidig som han drømmer om late dager på rullestein, med avslappende små bølger som behagelig kiler med tærne nede i vannkanten.

Men det eneste mannen kan huske å ha erfart den siste tiden, er opplevelser hvor kroppen klart og tydelig har gitt beskjed: «Hold meg unna dette isvannet». Men mannen har trosset kroppens advarsler, og hoppet uti. For det er jo sommer.

Oppe på den mørke himmelen svever en søkkvåt fugl trøstesløs omkring. Mannen tenker at når han var liten, da var det alltid sol. Da badet han støtt og stadig, og dro ikke hjem før sola snek seg ned bak Nes-halvøya en plass. Og fuglene, de var alltid tørre som to år gammel furuved.

Han trekker hetta enda lenger nedover ørene, krummer nakken, og går hjem. Noen liter regn senere, fastslår han følgende fra under et rutete ullpledd: «Neste år kjøper jeg meg leilighet i Spania». Mannen sovner fornøyd og drømmer om en skål gazpacho.


Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00