Ikke uten grunn er det en del av oss som tenker tilbake til den tiden «Anker’n» var sentrum i et univers av vinterlig glede nå. Riktignok var ikke Raw Air et begrep innenfor hoppsporten den gang, men hoppet ble det. Både høyt og langt. Bakkerekorden ble satt en gang før bakken ble revet og den strakk seg over flere meter. Men: Ikke alle hadde utstyr eller tid nok til å sette utfor hoppkanten i full fart og legge meter på meter under seg før skiene ble plantet mer eller mindre skakklengs i snøen. Noen måtte ta jobben som dommer også. Uten dommere ville det vært umulig å kåre den lengsthoppende. Akkurat som i dag.

Det var en slitsom jobb å være dommer i Anker’n. Du måtte stå rett opp og ned langs siden i unnarennet uansett vær og vind og nåde den som tittet på fuglene eller damene eller månen eller noe annet da nedslaget inntraff. Her sto det om meter.

Det var ikke fokus på utstyr blant hopperne i Anker’n. Ei topplue, en hjemmestrikket ullgenser, ei bukse gjerne av vadmel og et par beksømstøvler etter brutter’n, og til slutt et par lånte ski, var alt som trengtes. Ingen hadde hørt om kondomdress, knapt nok kondom, og ingen fikk startnekt om overdelen var en millimeter for kort eller lang, om buksa satt litt skjevt eller skoene var for små. Det var bare å sette utfor med det en hadde og la det stå til. Det var rått og det var tøft.

Men Raw Air hadde vi ikke hørt om. Vi bare kjente gleden over å være sammen i flomlyset…

Ha en hoppende fin helg.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00