Jeg tenker som så at det er innenfor å være litt «småglemsk» i en travel hverdag. Men i det siste har jeg begynt å lure på om jeg mister flere hjerneceller enn det som er gjennomsnittet for folk på min alder. Eller det vil si, det hersker uenighet blant forskere om vi faktisk kun mister, eller produserer hjerneceller livet gjennom.

Rent biologisk har vi jo «runda bøya» i midten av tjueåra, etter det starter kroppen så smått på «prosjekt forfall», men jeg liker å tro at det er litt å hente også etter den tid.

Jeg har tenkt på det som en slags mental eggløsning; hver eneste måned svinner litt av håpet, i dette tilfellet det intellektuelle, hen. Men kanskje er det håp lell?

I vår omtalte forskning.no en studie som fant at prosessen der det skapes nye hjerneceller fortsetter til vi er i nittiåra. Om produksjonen reduseres, kan det være et tegn på Alzheimer. Og der svant litt av det rykende ferske håpet, gitt.

For er det ikke litt rart å plutselig glemme navn du har prenta inn på hjernebarken? Eller glemme avtaler du gjorde for kort tid sida? Eller bevege deg fra ett rom til et annet, for så å glemme hvorfor du gikk dit i utgangspunktet?

Så er det jo også mulig at jeg alltid har hatt lite mental lagringskapasitet, men ikke vært det særlig bevisst?

Kanskje er trikset å legge seg i hardtrening. Samme nettsted har tidligere skrevet at det er mulig å kunne trene seg til superhukommelse – det hadde vært noe! Men i samme artikkel blir det satt spørsmålstegn ved om intens hukommelsestrening kunne gå utover andre evner og føre til «overbelasting».

Det skal ikke være lett...

Bedre hukommelse er jo gull, men hvis intensiv hjernetrim kan føre til svikt på andre områder, er det kanskje like greit å la være.

Hjernecellene mine er rett og slett for verdifulle å gamble med – det gjelder å klamre seg fast til de få en har, og håpe på det beste.

LES OGSÅ: Her finner du en hel haug med God Dag-spalter du kanskje har glemt at du har lest ...

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00