Stormannsgalskapen har omsider nådd hagen min. Etter å ha innsett at uteområdet mitt har et desperat behov for oppgradering, har jeg nå lagt gigantiske planer for hvordan jeg skal få Norges – ja, kanskje også verdens – flotteste hage.

Jeg satser ambisiøst, og går like gjerne for Versailles som forbilde. Her skal det være milevis med geometriske hekker, så velfriserte at de må trimmes med neglesaks og pinsett. Det skal være enorme rosebed, fontener, labyrinter og statuer. Marmor skal heller være regelen enn unntaket. I den andre enden, litt nærmere det falleferdige stakittgjerdet, der skal jeg anlegge en vidunderlig kjøkkenhage, breddfull av de mest utsøkte delikatesser: Ananas, squash, papaya – you name it. Jeg skal også ha et lysthus hvor jeg kan sitte med gitaren mens jeg skuer ut over de 500 lyktene som lyssetter hagen hver natt.

Som vanlig er det bare ett ørlite problem: Ambisjonene står kanskje ikke heeelt i stil med realitetene. Som min venn, gartneren, påpekte: «Christian. For bare en uke siden var hagen din et komplett kaos. Plenen er ikke klipt på flere måneder. Blomsterbedet er fullt av ugress og kattemøkk. Den ene lille potteplanten du har, den er forvandlet til støv. Ja, selv plastblomsten har du klart å drepe – fordi du har vannet den så mye at limet har gått i oppløsning. Det hjelper heller ikke at hagen din er på 40 kvadrat, eller at du knapt ser forskjell på lavendel, lupin og løvetann. Til slutt: Du har et samlet budsjett på 134 kroner og 50 øre – og det er kun hvis du knuser sparegrisen.»Beskjeden var nådeløs. Noe slukøret måtte jeg innse at jeg kanskje hadde vært litt overivrig. Revidert plan: Jeg kjøper en sekk med jord og spør naboen om noen avleggere. Trøst: Det var nok sånn kong Ludvig startet i Versailles også.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00