Fra hu løper inn gjennom dørsprekken så fort husbonden har åpnet døra, bort til matkoppen, en rastløs runde rundt vannskåla. Og deretter ut på stua. Og opp i sofaen. Der pus har sovnet, og spor av bløtt gras er blitt til små flekker på svart skinn som trenger en omgang med filla.

Det trommer på taket mitt. Himmelens åpne sluser speller høstblues på svart blikktak. Når det er helt stille i huset kan jeg høre dråpe etter dråpe treffe taket, før de glir nedover på såpeglatt underlag, lander i takrenna, blir ført ned på bakken og ender opp i bakken.

Også elva har funnet en høstlig rytme. Men elva speller itte blues. Den er i en tyngre sjanger. Den ruller steiner om natta og oppfører seg som et elementenes Motörhead med volumet på 11. Elva er aggressiv og brårenner vatnet nedover gjennom elvedalen og ut i Mjøsa.

Klokka er tre og je skulle sovet. For lengst. Men je får itte tel. Lyden av regn holder meg våken. Lyden av regn overdøver natta og banker budskapet inn. Et bløtt, endeløst budskap om at sommeren som aldri kom har glidd over i høsten je synes je har følt på siden mai.

Den første bilen er avisbudet. Den umiskjennelige lyden av bildekk på søkkbløt veg holder vekkeklokka mi med selskap og varsler om at det er regnjakke som gjelder. Det drypper espresso i en kopp og det drypper fra taket.

Stillheten fikk juling i natt. Den tapte for Vår herres sprøytekanne, og for en lang 12-takters regnværsblues.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00