Men når alderen siger på, og O2-opptaket synker tilsvarende, holder det ikke lenger med vilje. Man bør også ha litt kondis i bunn.

Jeg følte meg kanskje ikke som jeg var 20 igjen, men jeg var pigg der jeg sto og trippet like før start i Hamar-løpet. Nå skulle endelig timesvis med trening det siste året betale seg. I feltet var en jeg spiller gymfotball med. En bergenser. Målet mitt var å slå ham.

Ved runding fem kilometer føltes kroppen ok og da jeg på vei tilbake møtte berenseren - i alle fall et drøyt minutt bak - måtte jeg le. Sliten så han ut og. Jeg tror ikke han merket meldingen jeg slengte etter ham i det vi passerte. Eller kanskje var det nettopp det han gjorde?

Etter syv kilometer begynte smertene, etter åtte kilometer kom krampene og resten av løpet handlet om å komme meg til mål på en respektabel tid. Jeg kavet meg bortover langs Mjøsa med strake bein for å unngå å utløse krampa (det så nok ut som jeg hadde gjort i buksa) og tanken min var bare å komme meg i mål samt å unngå å dø. Bergenseren hadde jeg glemt. Han var jo så langt bak.

Det jeg ikke visste var at bergenseren hadde sett en lang fyr som slet ved Koigen langt der framme. At det var for langt til å ta igjen. Men så, så han Viking-drakten og at det var meg. Og da spurtet han som om døden kom like bak.

På resultatlisten til slutt sto jeg på 255. plass. På 254. plass sto bergenseren - ett sekund foran.

LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter som kan muntre deg opp i hverdagen

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00