Lyden fra høyttalerne og den 42 år gamle Tandberg-forsterkeren er så varm at jeg avblåser en planlagt oppfyring i peisovnen på stua. Jeg ignorerer det faktum at fem turer opp og ned trappa etter langspillplater også kan ha økt opplevelsen av varme.

Det må jo være min nyinnkjøpte Tandberg TR 200 fra 1973 – gjenfunnet på et loft på Biri – som igjen har fått stuerommet til å dirre av vellyd og varme. For 300 kroner er det teknologiske vidunderet skapt av Vebjørn Tandberg blitt mitt. Jeg børster støvet av både Tandberg’n og platene, rydder den nye, flotte skjenken til fruen fri for blomstervaser og familiebilder og lar det stå til.

«Lengter etter vår», synger hamarsingene Tor Bekkevold og Rolf Løken. Den røde vinylen fra Nemesis’ debutalbum ligger på platespilleren og sønnene mine kommer og spør om jeg er helt på en snurr. – Ja, ser dere ikke det, sier jeg stolt og viser dem Tandberg`n og platespilleren. Guttene stirrer på anlegget som om det skulle være museumsgjenstander fra mellomkrigstiden. Den eldste bryter stillheten:

– Det låter utrolig fint. Det synes garantert husfruen også, men hun vil ikke innrømme det. Snart vil hun igjen finne stuegolvet fullt av utbrettcovere med bilder av rockartister som hadde passert middagshøyden da Tandberg hadde storhetstiden sin tidlig på 70-tallet.

Mitt argument med at Tandberg’n er et kunstverk når ikke fram så lenge stua for øyeblikket er fullrigget med to stereoanlegg, tre-fire gitarer og ligner mer på Ringsaker Musikk enn et oppholdsrom for hele familien.

Men snart inntar jeg og Tandberg`n gutterommet i andre etasje. Det blir en hit!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00