Noe av det fineste med å jobbe i høytidene er at man plutselig blir sittende mutters alene på jobb. Egentlig er det ganske koselig – med frisk luft og kontorplass pyntet med juletre og adventskalender. For en liten stund er man helt sjef i sjappa.

Nå sist ble jeg sittende alene i nyttårshelga. Etter to dager helt uten sosial kontakt merket jeg at det skjedde noe med kropp og sinn. Jeg ble plutselig en smule rar. Litt for mange timer i full isolasjon gjør nemlig at man kan finne på snodige ting som å danse, spille papirkurvgolf, nynne høyt, vippe på stolen, banne og sverte – fordi det er morsomt å underholde seg selv med ting man ellers ikke ville tillatt seg å gjøre på jobb.

1. nyttårsdag satt jeg og jobbet i stummende mørke mens jeg sang og plystret høyt. På et tidspunkt begynte jeg faktisk å jodle Prøysen-viser, men nok om det. Jeg fortsatte de verbale eskapadene ved å lese opp artikkelen min med freidig Filmavisen-stemme. Men så, mens jeg satt der og la på en veldig fin ABBA-andrestemme i falsett, da hørte jeg noe som fikk meg til å skvette himmelhøyt i stolen: – Godt nyttår, mumlet en lav stemme fra de mørklagte lokalene på sporten, bare et lunkent papirflykast unna. Der satt det søren meg en ung vikar og arbeidet lydløst. Hvor lenge hadde han vært der? Jeg turte ikke spørre der jeg rødmet og sank sammen i stolen. – Gånn tyttår, stotret jeg tilbake mens jeg stresset fælt. Hvor mye dumt hadde jeg rukket å si før jeg oppdaget at jeg ikke var alene? Jeg gjespet høyt og falskt mens jeg strakk armene i været, nærmest for å understreke at jeg hele tiden hadde vært fullt klar over selskapet.

Moralen er vel at du aldri er alene, uansett hvor ensom du føler deg. Eller noe sånt. Heretter blir det i hvert fall hjemmekontor i alle høytider.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00