. Den første bursdagen på trinnet uten kjønnssegregering.

Min mors jobb var fritidsklubbsleder og jeg hadde derfor tilgang på klubben med alt det innebar. Bordtennis, billiard, kiosk og ikke minst: Diskotek. For selv om jeg sprakk ballonger, spiste godteri og drakk coca cola med peanøtter oppi var det sekvensen på diskoteket jeg så fram mot.

Det var flaut, ja det var det, men min gode mor hadde uansett ordnet det slik at jente og gutt skulle ta en dans sammen. Nærmest på tvang.

I god sosialdemokratisk ånd fungerte hennes system slik at guttene trakk lapper om hvilke jenter vi skulle få dansen med. Jeg trakk først og så sto vi blygt og brettet opp lappene mens vi skulte opp på de fnisete jentene.

Jeg må innrømme at hjertet mitt banket hardt under denne sekvensen og at jeg nok var spesielt fornøyd med navnet på jenta som sto på lappen jeg brettet opp. Det var hun mest populære i klassen og jeg kunne kjenne misunnelsen fra de andre guttene. Dette var tross alt ei jente jeg (og mange andre) hadde vært interessert i lenge. Ei jente jeg og en kompis hadde skrevet hemmelig kjærlighetsbrev til, og da lyden av «Say you, say me» strømmet ut av høyttalerne, var jeg den lykkeligste tiåringen på Guds grønne jord.

Jeg, som nesten aldri har flaks når lodd skal trekkes. Kunne det være sant at jeg kunne være så heldig å trekke akkurat henne blant alle jentene?

Nei, det kunne selvsagt ikke være sånn. Trekningen var rigget. Og så ble det jo bare med den dansen og da.

Men for en dans var!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00