Heldigvis fant jeg et passende alternativ.

Før jeg kommer til denne mystiske formen for vidundertrening (som allerede er avslørt i tittelen), må jeg jo presisere at jeg faktisk har vært innom en del reale idretter opp gjennom årene. Latskapen er altså ikke medfødt. En tiårig fotballkarriere, en kortvarig periode med terrengløping, samt noen lysløyperenn i Nybygda må jeg kunne skryte på meg.

Så over til denne alternative treningsformen. De som kjenner meg vet nok at jeg selvfølgelig snakker om stimulering av nakkemusklene. Eller som det så godt heter på engelsk; «headbanging».

Australske forskere definerte konseptet i en studie fra 2008 som en «populær danseform som akkompagnerer heavy metal-musikk.» Intet annet enn å slenge hodet opp og ned, fram og tilbake så håret suser i vinden, i takt med musikken.

– Det er en definitiv risiko for mild hjerneskade fra headbanging, blir det også konkludert i studien. Au da.

Hvis man, som meg, anser dette som et reelt treningsalternativ, må det kunne sies at jeg da faktisk trener ganske ofte. Hver eneste konsert blir en liten treningsøkt. Festivalturen i Tyskland jeg for øyeblikket befinner meg på, blir en femdagers treningsleir.

Stimulering av nakkemusklene har blitt min spesialitet, og for øvrig eneste kilde til kaloribrenning. Jeg får vel bare håpe en hjerneskade ikke vil akkompagnere tinnitusen min med det første.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00