Det finnes innretninger som egentlig ikke tjener noen annen funksjon enn å skape uorden og dårlig stemning. For eksempel den håpløse hylla under salongbordet ved sofaen.

For det første ser det alltid estetisk best ut de ytterst få gangene hylla er helt fri for gjenstander. Altså tom. Ergo hadde hylla egentlig ikke trengt å være der i det hele tatt. Men når den først finnes, brukes den selvfølgelig av hele familien til å lagre saker på - saker som vi i neste omgang sparker borti, så de havner på gulvet (og i verste fall blir liggende). Vi snakker om lesestoff. Donald Duck, Aftenposten, D2, Amagasinet, lokalavisa, Doktor Proktor, Timbuktus selvbiografi, Skog-magasinet, et gammelt KK, Aftenposten junior... Og ikke sjelden handler det om lesestoff som ikke er i bruk, og burde ligge i papirinnsamlinga.

Men å kaste aviser, blader, bøker og magasiner er vanskelig på grunn av en diagnose jeg åpenbart har. For jeg har jo tenkt å lese alt – en vakker dag. Jeg er grunnleggende en lesehest. Og jeg er rammet av tsundoku.

Jeg er ganske sikker på at dette preger flere hyller, kjøkkenbenker og -bord i de tusen hjem. Tilstanden betegner nemlig hangen til å anskaffe seg (uoverkommelige mengder) lesestoff, for så bare la det bunke seg opp i huset – uten tid til å lese det. Ordet er sammensatt av de japanske uttrykkene tsunde-oku – som betyr å hauge opp ting for seinere – og ordet dokusho, som betyr å lese bøker.

Ironien vil ha det til at jeg øverst på nattbordet har Marie Kondos bestselgerbok «The Life-Changing Magic of Tidying: A simple, effective way to banish clutter forever».

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00