Forventningsfull tittet han inn gjennom vinduet i stekeovnen. Ribba var tilberedt etter alle kunstens regler, i tråd med NRKs minutt for minutt-oppskrift. Sju timer hadde den stått i ovnen. Aldri før hadde han gjort seg så flid med årets store middag. Svoren poppet. Kjøttstykket var kliss likt Kvelden før kvelden-kokkens perfekte variant.

Herr Glom gned seg i hendene og kjente han fikk vann i munnen. Nå skulle det herligste måltid inntas.

Lukta av ribbe, surkål og medister hvilte over forsamlingen i det serveringsfatet ble satt på bordet. Julegjestene forsynte seg. Herr Glom også. Han lesset en god ribbebit på tallerkenen, puttet et par ruter sprø svor i munnen og klemte tanngarden sammen. «Knekk», sa det.

Herr Glom fikk et litt snodig drag over ansiktet. Noe var åpenbart galt. Biten med svor var nemlig like hel. Han knep det ene øyet sammen mens tungen hans begynte å romstere lans det som en gang var en perlerad av jeksler. Den fant det den søkte: et krater. En halv tann og en hel plombe var sporløst forsvunnet.

Nyttårsaften har ord på seg for å være skummel for øynene, men for munnens del er det neimen ikke noe særlig med jul heller. Karameller og brente mandler får det til å rasle i morke tenner og løse plomber. Antakelig er det en god del der ute nå som sitter og pirker borti noe som ikke er helt som det burde være med tungespissen, mens de funderer på når tannlegen vil være tilbake på jobb.

Herr Glom er en av dem. Han har hatt en godterifri og uventet dyr jul, men trøster seg med at han i det minste får byttet ut gammel amalgam med en hvit fylling. Og med at han lyktes godt i å få ribbesvoren skikkelig sprø i år.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00