Jeg får passet mitt påskrevet med tjukk sprittusj når jeg prøver ei olabukse jeg ikke har brukt på ei stund. Avsenderen er 13-åringen i huset – som dessverre er lik mora si i replikken. Jeg møter meg sjøl i døra, men har ingen problemer med å ta i bruk en godt utviklet sjølironi.

Grunnen til at jeg ikke har brukt buksa på ei stund, er faktisk ikke at den er lagt bort av størrelses-/kroppshensyn. Faktisk kan jeg ikke huske at det var noe feil verken med buksa eller meg. Derimot mistet den litt av bruksverdien sin etter at nevnte sønn i fjor sommer klipte beina av den, sånn cirka rett under/midt på kneet (ikke helt likt på begge, kan man si). En episode som allerede tidligere er beskrevet i denne spalten; han mente han var i akutt behov for ei arbeidsbukse, men syntes den han fant (min) var for lang på beina.

Du ser jo at den buksa er helt skrumpa inn, sier han nå – når jeg minner han på at han tok saksa i egne hender. Han prøver altså å unnskylde sine ugjerninger med at buksa uansett ikke passer meg og at jeg derfor allerede hadde grunn til å anse den som ubrukelig og kassert.

Jeg prøver å bringe et nytt element inn i saken, nemlig at han som nybakt tenåring har strekt seg så mye det siste året at han er i ferd med å ta igjen meg i høyden. Ergo er det ikke langt unna at buksa ville passa han – hvis beina fortsatt var intakte! Det øret hører han ikke på. Og han er høflig nok til ikke å bringe på bane at livvidden mildt sagt fortsatt skiller oss ad.

Jeg merker meg også nyansen i utsagnet: Han sa at buksa har skrumpet inn. Ikke at jeg har est ut.

Det ville i så fall vært løgn.

Men jeg snakker veldig lite om kropp. Annet enn at jeg liker å bruke den. Det samme gjelder for fotballsønnene. De har ikke problemer med å komme opp i de mye omtalte 10.000 skrittene om dagen, for å si det forsiktig.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00