Han ble operert, den australske gullfisken George. Eierne, Ms Orton og Mr Joyce, hadde 39 oransje vesener i en dam i hagen, og de orket ikke se George lide. 200 australske dollar bladde de opp for en runde aquamedisinsk presisjonsarbeid. Fisken ble lagt i narkose, og svulsten ble fjernet. Timer senere kunne en lykkelig George svømme ut til vennene i hagedammen igjen.

Min egen gullfisk, Caspar Aurelius, er imponerende nok i sitt sjuende år. Slørhalen har overlevd to gullfiskboller og en flytteprosess, og han bor nå på kjøkkenbenken i en gjennomsiktig plastkasse fra Clas Ohlson. I likhet med artsfrenden George har han pådratt seg en svulst. Men ettersom vi har en noe mindre fornem livsstil, Caspar og jeg, har vi drøyd litt med å kontakte veterinær.

Caspar krever nytt vann og full omkalfatring av bomiljøet en gang i uken, og han nyter den mest illeluktende fiskemat til kvelds. Han har vokst noe vederstyggelig, særlig den perioden vi byttet ut den vanlige maten med noe som viste seg å være en form for kraftfôr.

Opprinnelig hadde slørhalen to venner, men de strøk med ganske kvikt. Da den siste av dem takket for seg, vendte Caspar buken i været i ren sympati. En kollega foreslo milde C-preparater i fiskefôret og en heisatur til Barcelona. Men igjen: Ettersom Caspar og jeg ikke har så fluffy vaner, lot vi det bli med tanken.

Men nå er det altså Caspar selv som vakler. Og her sitter jeg med et ni centimeter langt etisk dilemma: Akkurat som australske Georges eiere vil jeg nødig påføre dyret lidelse. Men samtidig er jeg ikke noen stor barbar, så å ta knerten på kompisen i kassa om han ikke har det vondt, er slett ingen fullgod løsning.

Så nå spørs det om vi må bestille oss en snartur til Australia, Caspar og jeg. Vi fører det på kontoen for uforutsette utgifter.

Hanne Maren Torpen Hokstad

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00