RØSK, sa det plutselig. Avgrunnen kom mot meg. Et halvt sekund senere lå jeg sidelengs i fosterstilling og jamret meg oppå en stein. Joggeturen i Furuberget hadde tatt en dramatisk vending:

Sløv og dehydrert hadde jeg lagt ut på tur – jeg kunne vel ikke se den kronglete trerota som stakk opp midt på stien!

Det må ha sett fryktelig dumt ut der jeg flakset over skogbunnen i sakte kino. Etter å først ha hektet skotuppen og mistet balansen, rakk jeg å ta tre-fire famlende skritt før jeg stupte kråke og havnet på schnørra i steinrøysa.

Hele kroppen var full av sår – hode, skulder, kne og tå. Leggen var blodig; smerten intens. Jeg turte ikke kikke, i frykt for at det skulle stikke ut knokler.

Jeg ville grine litt, men måtte først sjekke det viktigste:

«Var det noen som så meg …?»

Det hadde vært så typisk om hele det svenske bikinilandslaget hadde kommet joggende forbi akkurat da.

Jeg holdt pusten og ignorerte smerten mens jeg kikket meg rundt. Ingen bevegelser. Komplett stillhet. Nedenfor den gamle bygdeborgen var jeg mutters alene. I et kvart sekund kunne jeg smile lettet.

«Hvis treet faller og ingen hører det, lager det da lyd?»

Denne dagen var jeg det råtne treet som ramlet, men heldigvis var det ikke et eneste vitne som kunne håne meg. Puh!

Jeg puttet hodet langt ned i ei maurtue og brølte ut noen saftige nordnorske gloser før jeg omsider klarte å stable meg på beina igjen.

Jeg hinket tilbake til bilen, men akkurat da jeg satte meg i setet kom det et skingrende hyl: Midt på høyre lår var det nemlig i ferd med å utvikle seg en drøy kvadratmeter med ganske sjokkerende samtidskunst.

Å kalle det et blåmerke vil være en underdrivelse, for her snakker vi en lekker kombo av brunt, grønt og lilla.

Heldigvis passer det veldig greit å være ute med skade nå under VM. Trim og fysisk aktivitet er tross alt tryggest på TV.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00