– Du, hør... sier hun oppgitt. Jeg lytter. – tass, tass, tass. Lyden av små barneføtter som klasker mot kald linoleum. Like etter bades soverommet i lyset fra gangen, idet døra åpnes på klem. En smått hulkende 4-åring kryper opp i senga, over naboen og slår seg til rette i sprekken mellom oss.

Snart sover hun søtt. Det gjør ikke kona. – Du, kan du legge henne inn i senga igjen? Far er lydig, klok av skade lønner det seg å ikke ignorere denne typen forespørsler.

Klokka er fire. – Tass, tass, tass. Historien gjentar seg selv. – Legger du henne inn igjen? Denne gangen våkner Gullet idet hodet lander på puta. – Pappa, tøøøøøøøørst... Javel, sier en oppgitt Far.

Klokka er fem. – Tass, tass, tass. Det kommer et oppgitt sukk fra den andre sida av dobbeltsenga. Om en time ringer vekkerklokka. Jeg har begynt å innse at det å sove godt på natta er et privilegium. Et privilegium som dessverre ikke er meg forunt. Som småbarnsforelder kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke husker sist jeg fikk sju gode timer kvalitetssøvn, slik søvneksperter ofte går ut og anbefaler. Noe av dette skyldes min egen tilbøyelighet til å dra kvelden ut litt for lenge. «Bare èn runde til med FIFA på Playstationen, så er det senga». To timer senere er klokka plutselig blitt ett, og den ene fotballkampen har blitt til sju.

Vi går gjennom de samme ritualene med Gullet der hjemme hver kveld. På med pysjen, gå på do, pusse tenner, drikke vann. – I natt må du bli i senga, selv om du våkner og det er mørkt. Fireåringen nikker forståelsesfullt. Og likevel, hver natt... – Tass, tass, tass.

Kona drikker ikke kaffe. Jeg føler med henne.

.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00