Her om dagen fikk jeg et godt bevis på at jeg samler på altfor mye da jeg skulle finne noe i skapet. Jeg tenkte det skulle være en enkel sak å finne igjen noe der. Jeg har jo tross alt bare lagt noen småting der nå og da. Sånn var det ikke. Disse småtingene som var blitt lempet inn i skapet med jevne mellomrom hadde hoppet seg opp til et berg skrot. Å finne igjen noe der var umulig. 

Det var ikke måte på hva jeg en gang i tiden tenkte det var verdt å ta vare på. Først en pose med brev, blant annet gamle regninger og noe reklame (!). Deretter en pose med ubrukelige ledninger som aldri kan komme til nytte. Og så klart: En haug poser med klær jeg har lagt bort og tenkt at jeg kanskje kan bruke senere. Det ville jo aldri skjedd når de først er lagt bort. Jeg avslørte rett og slett meg selv som en samler. «Kan sikkert få bruk for det senere», hadde jeg tenkt. Feil!

I fjor høst ble det også ryddet på loftet i barndomshjemmet. Der dukket jo alle notatbøkene fra barneskolen opp. Det var ikke noe jeg hadde behov for å lese igjen. Historien om nissen som var på ridetur på en ku, men som plutselig ble trøtt og måtte sove, ville neppe vunnet noen litteraturpris. Tilbakemeldingen «OK. Men litt brå avslutning», kan neppe ha vært oppløftende for meg på den tiden. Ikke min skyld at nissen i historien måtte sove.

Nå skal det kastes framfor å spares. Men noen småting jeg kan få bruk for senere må selvfølgelig bli bevart... 

  

Asgeir Høimoen

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00