Derfor en liten innrømmelse her og nå: Noen av oss må antagelig innse at vi ikke er de beste historiefortellere. Stilt i selskap med sertifiserte vitsefortellere, kommer vi ganske enkelt til kort. Men: Vi er mennesker vi og!

Noen ganger kan det virke som vi ikke har livets rett, vi som ikke forteller vitser så levende og godt at folk rundt knekker sammen i gapskratt med kramper i armer og bein. Som regel blir vi møtt med øredøvende taushet av et publikum som snart stille lister seg bort fra selskapet uten å fortrekke en mine, ikke engang et sammenbitt gjesp. Det er i og for seg greit nok, det blir fort en vane. Men når en åpenlyst blir møtt med stivt og tilgjort sorgtungt blikk med beskjeden – God bedring! etterfulgt av et – Lykke til, sagt i «beste mening», da går den stille mottakelsen over til å bli ren trakassering.

Det burde være lover mot slikt. Det burde være forbudt å knuse et annet menneskes ubendige tro på egen fortellerevne på en så kontant og ufin måte. – God bedring, liksom …

Som mangeårig, fast og lidenskapelig leser av vitsebladet Konk, som første gang utkom i 1967, men som senere dessverre levde opp til sitt navn og forsvant over i historien, lot vi oss jevnlig more med vitser som holder seg morsomme den dag i dag flere tiår etter.

For eksempel denne:

Læreren kolon: – Ola! Var det du eller Per som slo?

Ola kolon: – Det var Per!

Læreren kolon: – Svarer du og?

Meget morsom og til å gapskratte av, men dessverre er det ikke alle som er utrustet med humor på så høyt plan. Det vet vi nå. Og vi har flere på lager, blant annet den om svensken, dansken og nordmannen som …

Men det får bli en annen gang.

Ha en morsom helg.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00