Feilen som gjorde at vi i utgangspunktet allerede var en smule forsinket fra Gardermoen, hadde dukket opp igjen. «I Berlin er det regnvær. Vi tør ikke lande på våt rullebane», sa kapteinen, nevnte noe om sviktende bremser og gjorde helomvending.

Fyren ved siden av meg, en skjeggete siddis i skinnjakke, seg sammen i setet sitt. Stemningen om bord ble i det hele tatt litt underlig. Når man sitter der oppe i lufta og vet at man på ett eller annet vis må komme seg ned på bakken igjen, fortrinnsvis uten fallskjerm, eller redningsvest som de så sjenerøst tilbyr, er man lite lysten på å høre at det er noe feil med flyet.

«Jeg har virkelig ikke dagen», mumlet skinnjakka. De beroligende pillene han hadde blitt utstyrt med for å dempe flyskrekken, var sunket til bunns i et akvarium. Ulykkesfuglen hadde nemlig prestert å slenge fra seg jakka si nærmest oppi noen gullfiskers dyvåte bo, og på mirakuløst vis hadde valiumen ramlet ut av lomma. Så der hadde pillene blitt liggende, på akvariets bunn, mens han selv, totalt ubedøvet, satte fart mot himmelen.

Siddisen gjorde sitt ytterste for å holde flyskrekken i sjakk med livlig prat. Selv satt jeg der og visste at dette, allerede ved utreise, var en ferie jeg kom til å huske. I likhet med den ferien lillebror fikk falsk krupp, den ferien noen pælma en klump med tang og sand inn hotellromvinduet vårt, for ikke å glemme da jeg spydde på veg ned fra Tenerifes Teide. Det er utrolig hvilke ferieminner som fester seg.

Med tid og stunder, og etter et flybytte på Gardermoen, kom vi oss til Berlin. Siddisen fikk tilbake ansiktsfargen, og alt var såre vel med alle mann. Kanskje bortsett fra med gullfiskene. De ble nok kurert for godt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00