Et nytt kjærlighetsforhold har oppstått. Nå er det Finn og meg. Vi er blitt businesspartnere. Og vi slår i hjel så mye tid sammen at mor ble rent bekymret da jeg foreviget blomstervasen hennes.

Det startet forsiktig med at jeg la ut min høyst upålitelige stasjonsvogn for salg. Meldingene rant inn, ikke fra interessenter, for dette er nok ikke en bil som bør være så veldig ettertraktet, men fra folk som lot seg fascinere av at kjerra har innlagt vann. Meldingene ga vind i seilene. Lørdag morgen spratt jeg derfor ut av sengen, føk ned i kjelleren i bare pysjamasen og begynte å lete etter saker og ting som kunne selges på Finn.no. Kanskje skyldes det en generell opprydningstrang. Kanskje dreier seg om et desperat forsøk på å få fullfinansiert nybilen. Uansett er nettsalg en prioritert fritidssyssel for tiden.

Hvor mye av det man lagrer «sånn i tilfelle», vil man faktisk få bruk for? Svært lite. Først lot jeg derfor en avsatt hybelkomfyr seile. Deretter forsvant den pensjonerte hurtigmikseren og en madrass. De brukte skiskoene trodde jeg det skulle være vanskelig å få solgt i april, men jammen vandret også de ut døren. Jeg har lært av min far, som har omgjort gammelt ræl til klingende mynt gjennom flere år, en karriere han toppet med å selge en plankehaug annonsert som «opptenningsved til badestamp» ...

Resultatet av det brennhete kjærlighetsforholdet til Finn er at mor kvekker til hver gang jeg titter rundt meg i Barndomshjemmet. Jeg får ikke lenger lov til å ta bilder der, i frykt for at jeg skal legge ut deler av inventaret på Finn. Sant å si hadde jeg ikke tenkt på den muligheten, men det er selvfølgelig en interessant forretningsidé.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00