Omtrent på denne tiden i fjor, befant jeg meg desperat gående tur-retur Brumunddal.

Årsaken lå i kommentaren fra legen min noen dager tidligere som mer enn antydet at jeg hadde lagt på meg.

De neste ukene og månedene syklet jeg som jeg aldri hadde syklet før. Etter hvert begynte jeg å løpe også.

Jeg kjøpe pulsklokke, installerte app og pratet mer og mer om fysisk aktivitet.

Rundt meg ristet omgangskretsen litt oppgitt av meg. «Nå må du ta det rolig», var gjennomgangsmelodien, men ingen skulle ta fra meg denne livskrisen.

Så jeg fortsatte.

Jeg kjøpte treningsregntøy, proteinbarer og begynte med tunge intervalløkter i altfor tunge bakker.

Jeg tok meg i at jeg sprang daglige turer på opptil 15 kilometer i over 30 grader på ferie i Portugal. jeg begynte å dagdrømme om Ironman og det som verre var.

Så sa det pang.

Det begynte med en strekk på fotballbanen. Etter tre ukers venting oppdaget jeg plutselig at kroppen var helt i ulage. Alt verket. For å si det sånn: Når du plutselig som 40-åring begynner å trene som du aldri har trent før, så går det bra en stund.

De neste månedene fant jeg ut hvor ferskvare form er og hvor latterlig fort man får tilbake de tapte kiloene.

Så nå er det å begynne på ’an igjen. Holder jeg mer enn et halvt år denne gangen?

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00