Det dundrer utenfor husveggen. Inne kjenner jeg gulvet dirre. Lyden av gravemaskingrabben som gnisser mot bakken er så høy at det verker i ørene, her jeg ligger i senga, vekket av Morgenfuglene AS. Jeg har fri. Vekkerklokka var stilt på ni. Det er flere timer dit, men søvn kan jeg bare drømme om.

Jeg vet ikke hvem de er eller hvor de kommer fra. Bare én ting er jeg sikker på når det gjelder de gulkledde maskinførerne: De har sans for å komme seg opp om morran.

«Carpe diem!» jubler de, antakelig i femdraget. Så krabber de om bord i sine grove kjøretøy og ruller ut til distriktets anleggsprosjekter for å spunte og pigge. For virkelig å markere sin iver etter å bedrive vegarbeid til odde tidspunkt, starter de gjerne med det aller mest bråkete.

For meg, som ligger her i senga og kniper øynene igjen mens jeg prøver å tenke positive tanker, virker det i alle fall sånn.

De gjør utvilsomt en fantastisk jobb. Vi gleder oss til nye autostradaer i alle retninger, og til nylagt asfalt i gata utenfor. Det er bare ørlite granne snodig hvor tidlig de er nødt til å dra i gang. Og hvordan disse gravemaskinene forfølger meg:

I fjor sommer skulle det legges nye vannrør i gata der jeg bodde, og halve hagen ble forvandlet til et stort krater. 20 meter fra soveromsvinduet sto en gravemaskin. Ingen trengte vekkerklokke den sommeren. Måneder senere flyttet vi.

I det samme vi hadde fått siste lass med pappesker inn på gårdsplassen, kom vår gamle kjenning gravemaskinen etter og gravde opp gata utenfor portåpningen. Også her skulle vannrørene skiftes ut. Nå er Morgenfuglene AS i gang igjen.

I håp om å få litt fortgang i prosessen, lurer jeg på om jeg skal investere i en minigraver og tilby litt ukvalifisert assistanse. Men det blir ikke før etter lunsj.

LES OGSÅ: Her finner du alle God Dag-spaltene vi har publisert de siste månedene

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00