Flere hundretusener av mennesker velger å gi blanke i arbeidsgiver, og heller sitte oppe om natta for å se på noe de ikke skjønner noen ting av. Altså, jeg er en middelmådig hobbyspiller selv, men det Carlsen og vår russiske venn Karjakin holder på med i forhold til meg, blir som astrofysikk i Cerns lokaler mot mattepensumet i 2. klasse på barneskolen. For å være helt ærlig så skjønner jeg svært lite av det de driver med.

Men jeg sitter oppe. Sammen med så mange andre. Hva er det som gjør at vi velger å bruke så mye tid på å se på noe av det mest komplekse som finnes i denne verdenen? Er det denne pila som er så fascinerende? At man kan slippe jubelen løs når den rykker Magnus’ veg uten at man har den minste anelse om hvorfor den gjør det?

Er det samholdet? Nasjonalfølelsen? Jeg lurer på hvordan de som virkelig kan sjakk føler det nå. De som i årrekke har studert sjakkspalten i avisen, og som har diskutert varianter med likesinnede og blitt oppfattet som sære nerder? De som har blitt sett rart på og som ikke har blitt møtt med noen forståelse over at de ønsker å bruke lørdagskvelden til sjakkanalyse.

Det som skjer er at når først Norge får en verdensstjerne i dette spillet, så overtar massene som tøyser og skriver om springere på E6 på Twitter. Jeg tror mange av de ordentlige sjakkfolkene blir irriterte over dette. Akkurat som jeg, som er i snittet opptatt av fotball, oppdaget at de som sto på første rad og sprang rundt i byen med vikinghjelmer på seg etter at Norge slo Brasil, var de som egentlig ikke var interessert i fotball.Det var irriterende.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00