De første dagene på skolen var preget av en del flaut småsnakk. Men etter hvert ble vi bedre kjent, og praten fløt lettere.

Den første helgen var vi i feststemning, og samlet oss ved en gapahuk ute i skogen like ved skolen. Selv om det ikke var lov å oppbevare alkohol på internatet, hadde de fleste på kreativt vis smuglet med seg drikke, først fra butikken, inn på rommene, og så ut igjen til festplassen. Vi koste oss, vi. Men da vi mandag morgen ble innkalt til allmøte der helgens festligheter var tema, var det ikke like moro lenger. Det endte godt, ingen ble hjemsendt, men det var bare på hengende håret, skulle vi tro rektor og inspektør.

Høsten kom og gikk, og dagene fløy av gårde. Vi var travelt opptatte med korps, korsang, notelesning og sene kvelder i fellesstua eller på internatet. Vi drakk kaffe og te til den store gullmedalje. Noen rakk til og med et par timer på øvingsrommet med instrumentet.

Vinteren var den kaldeste i manns minne. På tur fra internatet til hovedbygningen rakk bart og skjegg å fryse til is, for de av oss som hadde slikt. Folk draperte seg med ulltepper når de skulle gå utendørs. Andre gikk nærmest inn i en slags dvaletilstand, og det å komme seg opp om morgenen kunne enkelte dager være like hardt som å gå femmila på bakglatte ski. Vi måtte være kreative for å holde varmen.

På våren hadde vi avslutningsforestilling, med foreldre og venner. Vi tok farvel, og lovte å holde kontakten. Ikke ett eneste øye var tørt.

Jeg er veldig glad for at jeg gikk på folkehøgskole. Det ble jo folk av meg til slutt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00