Det er ei flue i kaffekoppen min. Noe så ergerlig. Åssen havnet den oppi der? Koppen kom rett fra den tilårskomne espressomaskinen på kjøkkenet, den med lyd som mer enn indikerer at pumpa som heiser vann opp fra beholderen bak og presser det gjennom den sterkeste kaffen husbonden greide å få tak i, har sett bedre tider. Det er bare et par minutter siden det gikk en vasskvett gjennom rør og ned i en kopp. Og nå ligger det altså ei flue oppi der. Nei å nei. Hu kjemper for livet, stakkar. Og ikke vet jeg jo egentlig om det er en hun, heller, så hjelpeløs som den ser ut kan det like gjerne være en trebarnsfar. Med rekkehus og flerbruksbil. I overført betydning, om man ser for seg at de har slik. I flueverdenen.

Søndag mårra. Og kaffekopp på terrassen. Det er dønn stille på prærien. Det er så vidt mulig å høre bjellene på noen sauer nede hos naboen, men de er så lave at om en puster litt kraftig ut så er det nok til at man overdøver lyden. Jeg sitter med ei avis fra fredagen som jeg ikke har rukket å lese enda. Men flua i koppen har tvunget meg til å ta en avgjørelse. Skal jeg fiske den ut med ei teskje? Og drikke opp? Ikke så fristende kanskje. Så kaffekopp med innhold går ut i grusen, og den bevingede kaver seg fram. Dynket i noen gram av Brasils fineste.

En får bare håpe trebarnsfaren i koppen kom hjem til sitt og sine. Jeg brygger en ny, og setter meg ut. Velger skyggen. Sola er en venn, men man trenger ikke snakke med vennene sine hele tida. Og de siste dagene har den fått steke husbonden opp fra lerretshvit til pepperkakemann. Det svirrer ei flue rundt øra mine. Minuset med varmen. Så jeg legger avisa over koppen, lukker aua.

Og koser meg med lyden av absolutt ingenting.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00