Jeg kan skryte på meg mye (jeg er for eksempel eksepsjonelt ydmyk), men jeg har aldri vært en naturens mann. Misforstå meg rett; jeg setter like mye pris på fuglesang og den slags som enhver nordmann, men jeg liker alltid å holde meg så nær nok skogskanten at jeg kan høre trafikkbruset i det fjerne.

Om et par dager skal jeg mer eller mindre frivillig bli med på en fjelltur. Min forrige kjærlighetsaffære med høydemeter var for ti år siden på Spiterstulen. Sammen med tre kompiser dro vi opp i fjellheimen og slo opp teltene.

Sola skinte, pilsen var kald, og det var potensial for skikkelig gutta-stemning. Jeg lo litt da jeg så dem dra fram plagg etter plagg – ullsokker, superundertøy, Gore-Tex-jakker og militærtrøyer.

Da sola sank hadde jeg for lengst sluttet å glise.

Den natten var iskald. Det hjalp ikke på humøret at madrassen jeg hadde tatt med meg oppførte seg som et plastlaken.

Morgenstemningen dagen derpå var i moll. Mens gutta gjorde klart energibarer, snøret fjellskoa og planla toppturen til Glittertind, kastet jeg inn håndkleet, årene og alt annet jeg hadde i sekken. Min fjelltur den dagen var 120 meter rett bort til hotellet, hvor jeg sjekket inn, spiste en bedre lunsj og plasket lykkelig i bassenget.

Da solen dalte og gutta omsider kom ned i dalen, møtte jeg dem glad, mett og uthvilt. Jeg var kanskje ikke en opplevelse rikere, men jeg hadde brukt dagen på å sosialisere med ungdommen som sommerjobbet på hotellet, og fikset fest istedenfor. Så kompisene var langt ifra skuffet.

I lystig lag med nordmenn og svensker og nederlendere satt vi rundt bålet og grillet og pilset til langt på natt.

Så nei, det ble ingen topptur på meg den gangen. Men det ble ingen nedtur heller.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00