Med en oppblåsbar madrass under armen og sandaler på føttene tittet Herr Glom forventningsfull på fiskehandleren i den danske feriebyen. Sjøsprøyten slo mot bryggekanten. Herr Glom var i siget. Han skulle imponere sine håpefulle små, den gangen fire og åtte år gamle, med litt klingende feriedansk. Og forlangte «ræææægerrrr», med lang æææææ og skarre-r.

Fiskehandleren hevet brynene og tittet spørrende på Herr Glom. Han skjønte ikke det plukk. «Rææææægerrrr», gjentok Herr Glom, «en halvkilo». Han hadde feriert såpass mye i Danmark de senere årene at han tenkte det var best å legge om til et språk fiskehandleren ville forstå. Men mannen bak disken forsto ingenting.

Herr Glom er ikke typen som gir seg om det skulle butte litt imot, så han tok fart og prøvde igjen, litt hissigere i tonefallet denne gangen: «Ræææægerrrr!» nærmest ropte han over disken. Dansken beit seg i leppa og ristet på hodet, etter hvert ivrig på å få ekspedert neste kunde i køen. «Har han ikke reker, pappa?» kom det fra junior. Fireåringens forsiktige spørsmål fikk fiskehandleren til å lyse opp. «Reker!» utbrøt mannen med det hvite forkleet. Klart han hadde reker!

Dansk sluttet Herr Glom helt å praktisere; han gikk isteden over til feriefransk. Høydepunktet inntraff den sommeren han presenterte familien som «Nous sommes de la Norvège», altså «vi er fra Norge», i hver bidige forretning vi beveget oss inn i. Det var en del ekspeditører som så litt rart på oss. Hvorfor vi fikk alle disse forundrede blikkene, skjønte vi først i det en pinlig ærlig kjøpmann brøt ut i latter: «Hva er det du sier?» spurte han, «er dere fire kuer?!» For joda, med fars franske aksent kunne Norvège lett forveksles med vaches. Som betyr kuer. Så det hadde vi gått rundt og presentert oss som i et par ukers tid... Fire kuer fra Norge.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00