Og du påstår du er optimist? Han ristet oppgitt på hodet.

– Optimister forhåndsdømmer da ikke mai på den måten!

– Jo, sa jeg.

– Optimister, som er realister, gjør.

Neste morgen snødde det.

Og det var ikke filmtriks engang. Like lite som da løvet slo seg ut av knoppa på tørre neva i april, skjøt ut som springkniver, mens sola tjuvtrente på høysommer. Det var vidunderlig.

Men optimisten visste at det går over i mai. I fødselsveene. For mai er måneden da året mitt, og kanskje også ditt, egentlig fødes. Det er helt forkjært å kalle den årets femte, så lenge naturen beviselig går i niende måned og kan nedkomme hva dag som helst.

En sommer skal fødes. Så egentlig burde ikke mai hete mai, men o jublende forløsnings måned, mirakelmai, fødselsdag!

La gå at alt som lå isnet og uforanderlig, og i forbausede april svulmet over av bristeferdighet så det spratt, stadig får kald klut på panna i mai. La gå om vi måtte plukke fram igjen lua torsdag og dunjakka fredag, (optimisten hadde ikke pakket dem bort, så).

Den dypeste optimismen er vår: Det kan se ut som alt bråstanser, men det er utenpå. Det største er i gang. Det er NÅ det skjer. En liten sommer er på veg ut den trangeste delen av fødselskanalen.

Mai har rier. For kjære, Vårherre lovet aldri at fødsel skulle være lett. Bare innmari verdt det.

Hvordan skulle ellers sommeren se dagens lys?

Den lille tanteungen, som svinset innom i april, svett i luggen og vinterhvit på legga, var bare et oppskrytt syskjinbån frå Gjøvik. Grådig søt, men oppskjørta og for mye for seg, liksom.

Optimisten vet å vente på Den Vidunderligste. Vår. En trinn liten sommer, ei rødkinnet tullemor, som tar krokfot og dånedimpen på oss alle. Overjordisk!

Og det er ikke filmtriks engang.

LES OGSÅ: Visste du at våre God Dag-spalter har en egen side? Her finner du flere skråblikk fra hverdagen

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00