Om to dager skulle jeg i bryllup. Kjole hadde jeg kjøpt, og matchende neglelakk var sikret. Nå skulle mine bleke overarmer få et drag av sommer. Med selvbruningssavetter.

Jeg er ikke av typen som blir brun så lett. Onde tunger hevder det antakelig skyldes at jeg trives best innendørs, og det kan nok stemme. Men til denne festen tenkte jeg likevel at det kunne være lekkert med litt sommerlig glød, så jeg gikk i gang med kroppsarbeidet.

Det er noen år siden sist jeg jukset meg til brunfarge, så jeg husket vel ikke helt hvor nøye man må være. Men jeg husket at det er enkelte steder som er lette å glemme, sånn som armhulene. Det skulle ikke skje denne gangen. Derfor ga jeg dem en skikkelig runde. Men det som var så sørgelig, var jeg i iver etter hasselnøttfargede armhuler kom i skade for å glemme skuldrene … Resultatet så ganske pussig ut.

Føttene ble farget litt flekkvis, leggene likeså. Og når jeg først var i gang med brun uten sol-prosjektet, ga jeg både magen og ryggen en runde. Det vil si: Med ryggen sleit jeg fælt. Og innen jeg kom til magen, var servietten tørket ut. Men i sidene, litt under ribbeina, har jeg den lekreste sommerfarge.

Jeg prøvde med hissig hampvott, men til ingen nytte. Fortsatt vandrer jeg rundt som et levende fargekart med toner i spenn fra elfenben til gulrot. Leggene har et høyst interessant sebralignende mønster; det kan minne om en mystisk hudsykdom. På den ene underarmen har jeg en stor hvit flekk. Men bak venstre kne er tonen jevn.

Heldigvis var det kjølig i bryllupet, så jeg slapp å blotte min nyfargede kropp. Og nå sitter jeg her og håper at bikiniværet skal drøye en stund.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00