Hvorfor folk aser seg opp i lunsjen og løper hjem fra jobb når VM er i gang, og Magnus Carlsen har benket seg med vannflaska si. Tvers over bordet sitter amerikaneren Fabiano Caruana og på Twitter går folk bananas.

En skriver: «I kjelleren. Begynte å blø neseblod, fant tørkerull, stappa litt i nesa, ingen grunn til å gå bort fra TV-en». En annen: «Gjorde det enkelt: sendte ungen til venninna si – sofa på meg» og en tredje: «Klarer ikke flytte meg fra stolen, er for spennende», eller hva med «Godt at far kan kjøre jentene på håndballtrening! Sitter klistret til skjermen!».

At de klarer å engasjere seg på et så intenst nivå, kan Torstein Bae på NRK ta mye av æren for. Han kommenterer med puls som om det var super-G, mens jeg stirrer og stirrer på pila: fra 0,6 svisj til 2,1! Alt mens det faktisk skjer helt minimalt. De intelligente unge mennene kan sitte og støtte hodet i hendene i minutter av gangen. Mens klokka går og man helt fint kan ta seg en tur i butikken og handle middag – uten at verken bønder eller dronninger har beveget seg en tomme når du er tilbake.

Jeg skjønner ikke et kvidder. Det vitner sikkert denne epistelen om. Jeg kan ikke sjakk. Jeg vet hva brikkene heter, men ikke hva de gjør, og min medfødte mangel på strategisk tenking ville gjort meg til et lett bytte på det rutete brettet.

Men jeg skjønner hvorfor vi liker det. I landet som oppfant sakte-tv går disse sendingene rett hjem. I landet som har fostret generasjoner av langrennsløpere som har fem mil i skauen som ypperste gren, skaper sjakksendinger som snegler seg fram en velkjent trygghet i heimen. Vi har det på i bakgrunnen, rusler litt til og fra skjermen – og regner med at vi vinner til slutt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00