Da jeg studerte statistikk (om dette er snikskryt eller ikke, det er uvisst), leste jeg et sted at Æsops fabel om gutten som ropte ulv i bunn og grunn handler om en feil relatert til et høyt antall falsk-positive resultater.

Denne lille God Dag-spalten skal ikke handle om ulv. Da hadde det nemlig ikke blitt en god dag. I hvert fall ikke for meg.

Man sier ikke «La ulven leve» her til lands, med mindre man ønsker å starte en meget polarisert diskusjon om vandreulv, innvandrerulv, hvit og norsk privilegert hannulv, streifeulv og klassisk byferie-ulv. Og måten debattantene ofte bruker statistikk på, var aldri en del av pensum.

Denne spalten handler om å rope ulv. Og den kan heller ikke kobles direkte til Æsops fabel, ettersom det jeg sikter til handler om at man faktisk tror man ser en ulv.

I dette tilfellet var det ikke en ulv (eller rev), men en flytebøye og en tømmerstokk.

Jeg prater altså om de to gangene nødetatene har måttet rykke ut til mjøsstranda, da observante (dette er ikke ironisk ment) hamarsinger har observert noe de tror er en kajakk eller kano som har kantret.

Jeg er ikke redd for at politiet eller brannvesenet skal slutte å ta slike meldinger på alvor. De har en jobb og et ansvar, og kommer til å rykke ut helt til Mjøsa er kjemisk renset for drivved, bildekk, ammunisjon, Olsenbanden-biler og all annen møkk vi (les: foreldregenerasjonen) har pælma i sjøen.

Jeg er litt mer redd for den dagen noen går langs Mjøsa, ser noe som i konturene minner om en havarert vannscooter, men tenker som så; «Det er nok bare noe drit som ligg å flyt!». Det hadde ikke blitt en god dag.

Så fortsett å rope ulv! Men vær så snill; gjør det høflig!

LES OGSÅ: Flere God Dag-spalter med skråblikk fra hverdagen finner du her

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00