En teori, som for det meste er basert på ellevill synsing og fri fantasi, går ut på at når man blir eldre, så slutter man på et eller annet tidspunkt å følge med.

Det vil si at du kun serverer historier og opplevelser som har sitt opphav tjue år tilbake, og alt som er nytt av teknisk ræl er noe du rett og slett ikke lefler med. Tiden har stoppet. Du er fryst, og i bunn og grunn er du i ferd med å bli et gufs fra fortida.

Men det er nok mulig å oppdage, hvis man er klar over fenomenet. Derfor smerter det å oppleve at man er på veg dit sjøl. Alle læringskurver er stadig brattere, og du opererer fortsatt med sedler der andre har tatt i bruk Vipps.

Du innser at den ferskeste røverhistorien du har innabords, fant sted i Gaupen sent på 90-tallet, og halvparten av de involverte er antakeligvis under torva. Du blir også frustrert fordi du ikke henger med i en hverdag hvor nyhetene er gårsdagen, allerede før de er publisert. Som når undertegnede tre uker etter de var der, oppdaget at Guns N’ Roses hadde stått på scenen i Stockholm i sommer.

Noen raske søk senere, viser det seg at dette var en godt kommunisert hendelse, som en yngre hjerne hadde snappet opp for få år tilbake. Over en neve trøstende smultringer, prøver man å berolige sjelen med at det tross alt bare er en slapp Axl Rose som er igjen av originalbesetningen. Men så settes smultet fast i bilringene: siden sist man var oppdatert, har også gamle Slash og Duff McKagan gjort comeback.

Det er da du lar tankene vandre til den gang du så alle gutta på Valle Hovin i 1993. Ja, nettopp: et gufs fra fortida. Don’t you cry tonight.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00