Kort sagt begynner jeg å bli vant til at det meste kan løses, eller i det minste låses opp, med et enkelt lite fingeravtrykk. Og så lenge man holder seg unna papirkutt og plasterlapper, fungerer det helt utmerket.

Postkort og papiraviser er koselig, men jeg har på sett og vis forsont meg med at vi en dag vil komme dit, at det regnes som skrekkelig forhistorisk å ha en metallkasse hengende på gjerdet. Det er ikke særlig mye som kommer som brev lenger. Derfor var det med en viss forundring jeg her om dagen dro opp en anonym vinduskonvolutt med navnet mitt på.

Inni konvolutten lå et gulaktig papirark. Øverst på arket sto registreringsnummeret på den gode gamle Mercedesen min; den som endte sine dager på et hoggeri i Elverum for en måneds tid siden. Regelen er nemlig slik at vraker man bilen innen utgangen av juni, får man tilbake halve årsavgiften. Jeg har ventet litt på denne utbetalingen fra Skatteetaten, og sjekket både Altinn og mobilbanken jevnlig, men at det skulle komme i brevs form, var en overraskelse.

«Giro Utbetaling» står det på det som ligner på en slags motsatt faktura, etterfulgt av «***EN*FIRE*EN*NULL***». Hilsen Skatteetatens IT- og servicepartner. «Beløpet må heves i bank eller post». Det er ikke så enkelt for en som aldri har hevet stort annet enn pizzadeig.

Nå lurer jeg fælt på hva jeg skal gjøre med dette verdipapiret. Kunne jeg kanskje ta en telefon til Skatteetaten og be dem vippse over en slant isteden?

Det er neimen ikke alltid like enkelt å være ung i dag.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00