Sånne slippers-varianter har alltid fått meg til å se ut som en veldig full mann som kom for sent på do. På en måte. De vil liksom ikke være med beina mine.

Med et velsignet unntak. På en ferietur i USA sommeren 2009 kjøpte jeg meg et par slike brune slippers. Et kvalitetspar med ordentlige materialer, ordentlig søm og skinn og greier. De veier vesentlig mer enn sånne sommerlippers i polyuretan og andre lumske kunststoffer. Men de er en ren nytelse å hoppe opp i. Og. Det beste av alt. Det er gitar under sålen, slik at når man er på ferie på en gresk øy med sandstrand, så ligger det igjen fottøyavtrykk med gitarer i størrelse 45 bortover stranda når jeg tasser mot baren for en Mythos med dugg på.

Jeg har badet i Atlanteren med dem, de har tatt imot saltvann og klorvann og solkrem og sandkorn. Og de er fortsatt akkurat like gode å gå i, snart 10 år etter at de ble kjøpt på en outlet i New Jersey. De må være av en helt ekstraordinær kvalitet.

Og jeg gruer meg til den dagen de begynner å vise tegn på slitasje. Såpass at jeg faktisk har tenkt på at jeg er villig til å bruke noen kroner hos en skoreparatør for service på dem. Og jeg har sjekket om de fortsatt er i handelen. Hvilket de er. Senterpartiet blir sikkert skuffet over å høre at de må importeres fra utlandet, men jeg kan i det minste glede dem med at de koster såpass at de ikke går klar av tollgrensen.

Enn så lenge holder vi følge, mine tilårskomne, solblekede, brune skinnslippers og jeg. Jeg håper på mange, lange, varme sommerkvelder i juli sammen med dem.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00