Det er mangt man skal måle seg mot. Kjendiser, modeller, mora si. Det går i faser gjennom livet. Fra å være liten og måle seg mot storebror (ettersom jeg forstår, går akkurat den aldri over), til å bli større og måle seg mot gutta på laget. Man sammenligner seg med kamerater og popstjerner, for ikke å snakke om idrettsutøvere. Gutta mine ser på Usain Bolt og Mesut Ösil. Hvor fort går det an å løpe, hvor mange mål kan du skåre?

Ja da, kom og si at man bare skal måle seg mot egne, tidligere prestasjoner, det som teller er å sette pers, liksom. «Så lenge du gjør ditt beste...». Men det er nå en gang sånn at det finnes stoppeklokke. Det finnes metermål, badevekt og speil. Det finnes sosiale medier, konkurranseinstinkt, premieutdelinger og seierspall. Noen står på toppen av den, og ser ikke det innmari gøy ut?

Er du mann har du kjent på Birken-vurderinga: Har du aldri løpt, sykla eller gått på ski over fjellet?! Mange føler på den allestedsnærværende treningsutfordringa. Svarer litt ullent på spørsmålet; hvor ofte er du på Espern ’a? Har du født kjenner du alle fasetter av mammamålingene; amming, byssing, soving, smokking, gulping, krabbing. Er du sikker på at du gjør det bra nok? Uformelle krav, så klart, men høyst reelle. De kommer som små ytringer, hentydninger. Det slippes noen sitater her og der, utsagn som gjentas av andre fordi de får dem til å se bra ut, stiller dem i et godt lys i denne konkurransen som livet åpenbart er.

Jobber du i næringslivet går du sikkert i deg sjøl, når du leser andre lederes svar på Aftenpostens spørsmål om antall timer søvn hver natt, antall timer på jobb i uka. Mitt tips er å bruke ei klype salt. For tall er svikefulle. Og å jobbe 62 timer i uka kan også bety at du er ufattelig treig.

Les også
Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00