Hun sperret opp øynene i det hun fikk se siden på den grå Golf-en ute på parkeringsplassen. «Åh nei! Åh nei, nei, nei!» jamret hun og småløp bortover asfalten, med en handlepose i hver hånd. Det var umulig ikke å legge merke til den hvite ripa som skar seg tvers over førerdøren.

Tante Glom satte bæreposene fra seg på bakken og inntok en slags knestående sørgepositur ved siden av bilen, mens hun stirret inn i den grå lakken. Hun slikket på fingertuppen og gned fingeren mot bildøren, i håp om at den hvite streken skulle forsvinne. Til ingen nytte. Ripa var lang, djup og helt ekte. Fortvilelsen var bunnløs.

Kanskje syndebukken var i nærheten? tenkte hun og reiste seg opp igjen. Ikke snakk om at ripa var der da hun parkerte bilen for et kvarters tid siden; den måtte være helt ny. Kanskje noen lokale pøbler sto bak? Hun speidet utover parkeringsplassen, men intet liv var å spore mellom rekkene av parkerte biler. Ikke så mye som et metallisk sykkelstyre var å få øye på. Utenfor kjøpesenterets inngangsdør sto riktig nok et par gamle gubber og fortalte hverandre røverhistorier, men det så ikke ut som noen av dem var spesielt tynget av dårlig samvittighet.

Handleposene sto fortsatt på asfalten. Hun forsøkte spytt på fingeren-metoden en gang til. Gned litt hissigere denne gangen, et resultatløst forsøk. Hun sukket oppgitt, og ganske høyt, mens hun så feriepengene flagre av gårde.

Da den mest akutte vreden hadde lagt seg, og blodtrykket atter hadde dalt til forsvarlig nivå, skulle hun sette seg i bilen for å kjøre hjem. Hun trykket på nøkkelen for å låse opp kjerra. Ti meter lenger ned på parkeringsplassen blinket det i lyktene til en grå Golf. En helt maken grå Golf. Hennes egen grå Golf.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00