Jeg klappet min høyt elskede Mercedes lett på dashbordet. Liksom trøstet den. Annonsetiden på finn.no var utløpt. Den stasjonære stasjonsvogna sto foran sitt endelikt. Og jeg satt der, i førersetet, med gusten samvittighet.

Bilbergeren var på veg. Siste kjøretur skulle foregå oppå et lasteplan. Ikke noen spesielt verdig avslutning for en doning som har tilbakelagt flere hundre mil i inn- og utland, men eneste løsning. Min dønn ærlige finn-annonse beit ingen på. 18 år gamle Mercedeser diagnostisert med automatgirkollaps, utbredt styresnekkeslark og såre tennplugger er det visst ikke spesielt stor rift om.

«I bilhimmelen er det drive in-restauranter, gratis bensin og fri fart. Det blir vel fint?», spurte jeg kjerra der jeg satt og prøvde å gjøre avskjedsseremonien munter, men tok meg i det: «Sånn sett er det jo fryktelig synd at du bare kjører i 15 kilometer i timen. Om du i det hele tatt kjører…» Jeg forsøkte å vri om nøkkelen. «Piff» svarte bilen og blinket livlig med kupélyset, mens en oljetåre piplet fram fra høyre frontlykt.

Jeg samlet sammen siste rest av løsøre, beløpt til en refleksvest, en nødhammer og en boks blå Swix, i det bergingsbilen rygget inn på gårdsplassen. Motvillig leverte jeg ifra meg nøkkelen. «Skriv kontonummeret ditt her, så får du vrakpanten rett inn på konto», sa bilbergeren og rakte meg vognkortet og en kulepenn. «Vrakpant..?» tenkte jeg, og betraktet bilen som for få år siden ble omtalt som et glis. Klumpen i halsen vokste da bilbergeren spente fast vaieren og begynte å trekke kjerra opp på lasteplanet.

Mercedes-stjerna på panseret glinset i sola da den røde bergingsbilen forsvant nedover vegen, for å gi bilen dens siste reis. Og på gårdsplassen sto jeg tilbake og prøvde å tenke at det tross alt bare var en bil.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00