Da så vi på hverandre, smilte og sa; «Det må være han Ove», og stort sett var det han som sto der ute, og vi visste hva som da kom: Ove tok en dypt magadrag så tømmerskjorta strammet seg, og så fortalte han det han pleide å fortelle: At han og kona skulle på hytta på Åsnes Finnskog dagen etterpå, og om vi kunne ta inn posten og passe på huset. Selv om de hadde vært pensjonister i mange år, ventet de alltid til helga før de reiste til hytta.

Og så ble vi alltid stående og prate litt mer. Av og til fem minutter og noen ganger en halv time. Og på søndagen ringte han på igjen. Da fikk han posen som stort sett inneholdt lørdagens HA og noe reklame, før vi snakket litt om hvordan været hadde vært på Hamar og på Finnskogen.

Men det var ikke bare da han var innom. Arbeidskaren med de sterke hendene hjalp meg å legge terrassebord. Han snakket om sin familie. Om de to sønnene han var så stolt av. Om fuglene han matet i hagen. Om blomstene han var så glad i.

Han spurte om mine barn, og de var også så glad i ham. De kommer aldri til å glemme den gangen han ringte på døra dagen etter halloween. Han hadde ikke fått besøk og sto utenfor med verdens største godtepose og en fantastisk hjemmelaget fuglekasse.

Da vi fikk den triste beskjeden fant sønnen min fram et flott tresverd som Ove hadde laget.

For sist helg ville ikke hjertet hans lenger. Det sluttet å slå mens han sagde ved til vinteren på hytta.

Ove døde med støvlene på. 88 år gammel. Hvil i fred, kjære nabo.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00